Virkeligheten er den samme. Perspektivet er nytt.

Virkeligheten er den samme. Perspektivet er nytt.

Av Jørund Moltubakk, 25. oktober 2026

Jeg husker da jeg så dokumentarfilmen The Cove. Filmen viser hvordan delfiner drives inn i en bukt i Japan, hvor noen fanges og andre blir drept. Vannet farges rødt av blod. Aktivistene dokumenterer det hele i hemmelighet for å vise verden hva som foregår.

Jeg husker særlig en mann som gikk rundt med en TV-skjerm hengende i en reim rundt nakken. På skjermen viste han opptakene av det som foregikk i bukta. Jeg husker ansiktsuttrykket hans som alvorlig, men også litt overlegent. Som om han visste noe alle andre burde forstå.

Og jeg husker reaksjonen min.

Hva så?

Altså, hva er egentlig problemet? At det er delfiner? Måten de blir drept på? At det skjer i havet, slik at blodet blir så synlig?

Jeg ble irritert på aktivistene. Hva var det de forsøkte å bevise? Vi dreper jo dyr hele tiden. Hvorfor skulle akkurat dette være så forferdelig?

Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor jeg reagerte slik.

Spørsmålene mine var ikke urimelige.

Hva er egentlig forskjellen mellom å drepe en delfin og å drepe en gris? Hvorfor reagerer vi så sterkt på det ene, mens vi knapt tenker over det andre?

Problemet var at jeg ikke hadde særlig lyst til å undersøke svarene.

Jeg spiste jo selv dyr. Jeg hadde gjort det hele livet. Jeg likte smaken, jeg likte maten, og jeg hadde ingen planer om å slutte. Hvis jeg begynte å undersøke om det var galt å drepe delfiner, kunne jeg risikere å komme frem til et svar som også fikk konsekvenser for det jeg selv gjorde.

Kanskje var det nettopp derfor jeg ble irritert.

Det er vanskelig å vite sikkert hva som foregikk i hodet mitt den gangen. Men jeg kjenner igjen reaksjonen fra mange andre diskusjoner om dyr. Jeg husker frustrasjonen når noen sammenlignet det dyr opplever med noe vi mennesker kunne oppleve.

«Du kan ikke sammenligne dyr og mennesker!»

Og hvis noen fortsatte å stille spørsmål, hadde jeg flere argumenter klare.

Hvor skal grensa gå, da? Skal vi ikke få drepe mygg som suger blodet vårt heller? Hva med mus i huset? Hva med dyr som spiser andre dyr?

Det var ikke nødvendigvis dårlige spørsmål. Noen av dem fortjener grundige svar.

Men jeg brukte dem sjelden for å finne ut av noe. Jeg brukte dem for å avslutte samtalen.

Og som regel virket det. Jeg slapp å tenke mer på det.

I vår begynte jeg å leve vegansk.

Siden har jeg merket noe jeg ikke hadde forventet. Spørsmålene jeg tidligere ble irritert over, vekker ikke lenger det samme behovet for å forsvare meg. Jeg kan undersøke dem uten å måtte finne en begrunnelse for hvorfor jeg selv fortsetter som før.

Virkeligheten er den samme. Perspektivet er nytt.

Det er ikke alltid et behagelig perspektiv. De siste månedene har jeg grått mer over dyr enn jeg hadde forestilt meg var mulig. Over bilder, videoer og beskrivelser av helt vanlig behandling av dyr. Ting som foregår hver eneste dag, også her i Norge.

Jeg tenker av og til tilbake på mannen med TV-skjermen i The Cove. Han som gjorde meg så irritert.

Jeg syntes han så komisk ut. Moralsk dømmende. Med en diger skjerm hengende over magen og brystet. Som om han tenkte: «Det er drittungt, men det er verdt det at de får se dette».

Det var ikke bare skjermen han ba meg se på.

Kilde

The Cove (2009) https://opsociety.org/ops-productions/films/the-cove/ – dokumentarfilm regissert av Louie Psihoyos, produsert av Oceanic Preservation Society. Filmens offisielle side, med informasjon om filmen og muligheter for å se den.