«I think I became a writer because I used to write letters to my friends, and I used to love writing them. I loved the idea that you can put marks on a page and send it off, and two days later, someone laughs somewhere else in the world.»

— David Nicholls (britisk forfatter og manusforfatter f. 1966)

 

 

Hørt det før, ikke sant?

«Om du skal ha noe gjort riktig, må du heller gjøre det selv.»

For det meste er det naturligvis bare noe bittert sludder. Et surt verbalt oppstøt som pipler og syder seg frem tross alle stengsler, tross alle iherdige forsøk på undertrykkelse og fortrengning. En overordentlig mangel på tillit til andre mennesker? Det voksne uttrykket for et såret barn som har måttet klare seg selv? Og så videre. Og så videre.

Men noen ganger!

Noen ganger er det jaggu noe om det. Jeg snakker ikke om den utålmodigheten som kan gripe en rastløs far eller mor når den unge arvingen fomler med et eller annet i noe som føles som en evighet. Det må skrives på en annen konto, uten at jeg på stående fot tør si hvilken.

La meg bli konkret her et øyeblikk. Men før den tid, en liten omvei. Jo, en aldri så liten omvei. Eller rant, som det også kan kalles.

Et veldig enkelt løfte blir holdt 

Tilgi meg et sekund å snakke om det du nå sitter og leser. Altså den tekniske, la oss kalle det den praktiske dimensjonen ved det faktum at du i akkurat denne stund sitter og leser noe jeg har skrevet, og ikke noe hva som helst, men nyhetsbrevet Hundre prosent.

Da jeg startet det i sin tid gikk jeg høyt ut med et løfte – til meg selv og til de leserne jeg så smått turte drømme om. Det var ganske enkelt: Jeg lovet å ikke sende ut noe bare for å sende ut noe. For let’s face it: Det er nok vrøvl i innboksen, både i din og i min.

Det morsomme er at siden forrige nyhetsbrev – som ble sendt ut ganske nøyaktig i mars 2024(!) – har AI skjedd. Hvilket, i motsetning til hva de store AI-selskapene forsøker å gyte ørene våre fulle med (i setninger som tørt kan oppsummeres som at denne teknologiens syvmilssteg av en utvikling gir oss den ene revolusjonen etter den andre; litt som om den godeste Steve Jobs antagelig ville ha formulert seg om det var teknologi han utviklet og ikke forbrukerprodukter som tok seg lekkert ut i lommer, på nattbord og på lesesaler; det er disruption meg her og disruption meg der), i motsetning til hva AI-selskapene sender ut av fantastiske budskap, kanskje først og fremst, altså før alle de potensielt fantastiske tingene (for de finnes!), så har det medført at støyen har økt eksponentielt.

Og ikke bare støyen. Den dårlige støyen. Slurvet. Søpla. Det generiske visvaset. Fyllordene og struktureringen av tekst som lukter langveis fra av maskinblod, og ikke så mye som en dråpe kristen eller muslimsk manns blod, for å si det slik. AI slop, som det kalles.

Hva salig Ingvar Ambjørnsen nok ville ha avfeid som noe som «luktet av papir». Altså tenkt, altså ikke følt, altså ikke i dypeste forstand noe som har utspunnet seg i virkeligheten, mellom mennesker av kjøtt og blod, og som noen har slept seg til et tastatur for å berette om.

Men hold an to sekunder! Mener jeg virkelig å påstå at AI er dritt og menneske er suverent? At verden er sort-hvitt og enten-eller. Neida. Langt ifra. Vi er ikke så uskyldige at vi kan skylde på maskinlæring og en kunstig intelligens som kanskje, kanskje ikke begynner å nærme seg en helt ny form for bevissthet. Det er ikke AI sin feil at internett flommer over av skrot. Det har vi klart helt fint på egen hånd, vi tobeinte gærninger.

I mange år har ting handlet om å maksimere alt mulig. Utseende, lommebok, suksess. Og det gjelder ikke bare på Instagram og den feeden du har der du bare skal gjøre disse enkle øvelsene 15 minutter hver dag og trykke på lymfepunktene som dreneres så effektivt at det ikke er til å tro, mens du ser lettkledde, litt for unge damer dra både underbukser og bikininederdeler så langt ned at det nesten ikke går lenger og lettkledde, litt for magre, litt for fettfattige unggutter flekse til de ser stjerner og drømmer om KvikkLunsj i skjul. Det gjelder naturligvis og selvfølgelig også alt det selskaper forsøker å få oss til å kjøpe. Det er jo blitt en klisje, men da Apple lanserte iPhone-en, sa de ikke at denne dingsen har 245 flere GB enn konkurrenten. De sa: 1000 songs in your pocket. Den følelsen. Det er den som får deg hektet på kjøpsreisens berg- og dalbane før du får sukk for deg. Og til å sluke alle agn som lukter av mersalg.

Men den konsekvensen av AI som er mest merkbar, er selvfølgelig at alt har fått rakettmotor.

Også driten. Også effektiviseringen. Også den tiden du tilsynelatende kan spare ved å ha en hær, en sverm av AI-agenter putrende mens du – iallfall i teorien – gjør mer meningsfulle ting. (I virkeligheten sitter du mest og godkjenner og overvåker hva AI-agentene vil gjøre med systemet ditt uten å ha den ringeste – den ringeste! – anelse om hva det er du sier ja til. Men sier du ikke ja, får de ikke jobben gjort, og hvor effektivt blir det da, liksom? Hæ?)

Jeg ville ikke bidra til støyen og maset. Jeg ville ikke fylle på med flere ord bare for å fylle på med flere ord.

Det var det enkle løftet.

Men det er ikke bare derfor det har gått over to år siden sist Hundre prosent landet i innboksen din. Neida, ting skjer jo gjerne samtidig.

Og nå vi tar enda et skritt på meta-veien, om jeg så får si.

Skrive, ikke grow your fucking audience

Nå skal jeg si noe som lyder som en selvmotsigelse: Det mest verdifulle jeg skriver – være det seg i bøker eller her – handler aldri om å selge. 

What? Sier forfatteren at han ikke vil selge bøker? At han ikke vil selge … brandet sitt?

Ja. Og nei.

Jeg vil gjerne selge bøker. Hvorfor vil jeg selge bøker? Vel, helt enkelt fordi det betyr at bøkene (mest sannsynlig) blir lest av noen. Det er lite som er stusseligere enn restopplag som står og samler støv på ymse skriveloft og skrivedasser i det ganske land. Drømmer jeg om å skrive noe som blir lest av mange, som Ambjørnsen en gang sa da jeg intervjuet ham om Opp Oridongo (etter at han hadde skrevet en perlerad av bøker han visste var smale)? Ja, selvfølgelig. Det innrømmer jeg gjerne.

Men samtidig: Nei. Jeg vil ikke selge noe jævla brand. 

Å redusere en bok til en vare er og blir en tankegang jeg ikke klarer å få til å bli to sider av samme sak. Ære være dem som klarer det – de finnes! – men jeg får det ikke til å henge sammen. Dermed ikke sagt at det er kjipt å selge bøker, det er bra, men kun hvis det er litteraturen som er motoren. Slik tenker jeg.

Av samme grunn kommer du heller ikke til å se sponsede poster om Hundre prosent noe sted. Jeg vil ikke. Jeg vil simpelthen ikke.

Men jeg vil gjerne skrive!

Så da jeg startet Hundre prosent, var det om å gjøre å finne et verktøy som lot meg gjøre det, uten at jeg måtte tenke på automatisering av ditt og datt, seksjonering av brukerne(!), uten å bli møtt med et dashboard med fyllestgjørende statistikk og åpningsrate og CTR og Gud i London og hans bestemor og hennes pumpestokk. Nei, jeg ville bare ha et sted å skrive. Og sende det ut. 

Til deg, blant andre.

Og det er viktig: Til folk som vil motta det. Som – innbiller jeg meg på en god dag – lyser bittelitt opp når det tikker inn en ny utgave av nærværende nyhetsbrev i innboksen. Det er slik jeg har det selv, med de nyhetsbrevene jeg abonnerer på: Når et av dem tikker inn, smiler jeg i sjelen og vet jeg har noe godt i vente til en rolig stund der jeg kan sette meg ned med en kopp kaffe og lese.

Jeg fant Tinyletter. Et lite selskap som lot folk gjøre akkurat det jeg ville: Skrive, sende, få en enkel oversikt. Hverken mer eller mindre.

Så ble de kjøpt opp av giganten Mailchimp.

Og da gikk det rundt regnet to internettsekunder før de la ned hele Tinyletter – og forsøkte, så iherdig som all automatisering kunne mønstre, og med all den innsikten om kundereiser, synergieffekter og salgstrakter de hadde i sin besittelse, å få alle de som hadde brukt Tinyletter til å hoppe om bord i den store, upersonlige Mailchimp-vogna og grow their audience, osv.

Det ville jeg ikke.

Så jeg så meg om etter alternativer. Hva – spurte jeg – kunne tenkes å matche Tinyletters fine filosofi? Hva kunne være like enkelt og smertefritt, og like pent, det innrømmer jeg, like sobert, som det lille selskapets måte å gjøre tingene på?

Lang historie kort: Ingen.

Noen ville la meg bygge et medieimperium. Eller som de sa det selv: The all-in one platform that brings together newsletters, websites, and every tool you need to grow and earn. Krydret i hodet og ræva (unnskyld min fransk) med AI-krefter. Andre ville bruke meg og mine ord for selv å vokse som one platform to rule them all and in the darkness bind them, for å si det slik (hei Substack). Atter andre ville at jeg – som creator (grøss) – skulle skrive for å konvertere lesere til å bli kunder. Og så hadde vi enda noen som mente at skriving av nyhetsbrev anno 2026 best kan gjøres i markdown-språket, og har du bruk for API-tilkobling, så har du også det, selvfølgelig. Nevnte vi litt enkel seksjonering og A/B-testing sånn for moro skyld?

For å summere det opp: Jeg vil ikke at nyhetsbrevet mitt skal være en kampanje jeg designer, men ord jeg skriver og sender ut. Helt enkelt.

Litt som … litt som et godt, gammeldags brev.

Brev i TikToks tid

Men folk sender jo ikke brev lenger. Vi sender mailer. Også vi som har bunker av gamle brevkorrespondanser liggende fra studietiden (joda, jeg er da født i forrige årtusen!). Her blant mine venner danskene rapporterte Postnord at bare i løpet av årene fra 2000 til 2024, hadde brevmengden de sørget for å stappe i postkasser i det danske landskapet sunket med mer enn nitti prosent. Nitti prosent! Jeg antar at situasjonen kanskje er litt mindre krakilsk i Norge, men heller ikke mye mer enn litt. 

Konsekvensen i Danmark var at Postnord – som i gamle dager het Post Danmark – besluttet seg for å slutte med å levere brev i 2025. De aller siste brevene ble levert ut av de blåkledde heltene 30. desember, og med det var 401 års posthistorie nettopp det: historie. Vi snakker altså om noe som har tutet og kjørt helt siden 1624!

Men!

Det går an å tenke på en mail som et brev. Det er min påstand.

Og nå skal vi tilbake til der hvor jeg startet dette brevet: Noen ganger er du bare nødt til å innse at skal du ha noe gjort, må du gjøre det selv. Og fordi jeg har den day job-en jeg har, har jeg vært så heldig å få lov til å tøyse og leke og utforske AI i en sånn grad at jeg tenkte: Den største fordelen med AI er at det for gærninger som meg har blitt forbausende kort avstand mellom tanke og ambisjon – og å sette noe ut i livet.

Så jeg lagde en nyhetsbrevtjeneste som heter Brev. 

Jeg og en bøling AI-agenter som mer eller mindre tålmodig (fra begges side) knotet, feilsøkte, prøvde og bommet, løftet oss opp etter nakkeskinnet, gjøv løs med like deler glede og dødsforakt. Og det funket!

Og bare rolig, dette er ikke en lang monolog for å selge Brev til deg som leser dette. Om jeg skal være ærlig, vet jeg ikke om Brev skal være en tjeneste andre kan bruke i det hele tatt, eller om jeg rett og slett har bygd en slags Troll-bil jeg kan ratte rundt med selv.

Det du leser nå er med andre ord – og for aller første gang – skrevet og sendt med Brev. Jeg lagde det jeg syntes manglet, for å sende ut disse brevene til et veldig eksklusivt publikum. 

Har du lyst til å kikke, kan du sjekke ut sendbrev.eu.

Langt nyhetsbrevs ferd for å si to ting: Det kommer flere Hundre prosent-utgaver fremover, for nå kan jeg sende dem som jeg vil. Og: Faen så gøy det er å lage noe. Jeg vet ikke hvordan det blir med AI og superintelligence og potensielt verdensherredømme for The Terminators og Skynet, men jeg våger påstanden om noen ganger kan det også brukes for å lage noe brukbart. Her og nå. For eksempel hvis man har ambisjoner om å skrive noe i fred – og sende det til noen andre som kan åpne det i fred.

 Det var det for denne gang. Det er fortsatt sommer ute, folkens! Gå ut og ta den! Hopp i saltvannet, ligg på svaberget, høsten lurer rundt svingen!

 

Alt godt,

Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst. Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Hvis du vil lese de foregående utgavene, er det fritt fram i arkivet. Spørsmål? Kommentarer? Høyrøstede meninger? Bare trykk "Svar". Det er jo et brev!